Tradisjonalisme
Tradisjonalisme er fortsettelsen fra tradisjonene på 1800-tallet, med episk realisme, sentrallyrikk i bundet form og realistisk teater. I Norge dominerte tradisjonalisme i alle sjangere først på 1900-tallet.
Modernisme
Med eksperimentering både i form og innhold i alle sjangere. I Europa fikk modernisme større betydning. Ordet brukes både som stilbetegnelse og som samlebegrep for et knippe ideer og holdninger. Modernismen er særlig knyttet til perioden fra midten av 1800-tallet til rundt 1940, med et høydepunkt rundt den første verdenskrigen. Til Norge kom modernistiske tendenser allerede med Obstfelder og Hamsun på 1800-tallet, men fikk lite fotfeste før 1930-årene. Modernismen bygger på en sterk mistillit til det moderne samfunnet. Depresjoner og grufulle kriger gjør det vanskelig å tro på framskrittet. Mange føler seg fremmede og rotløse i verden. Brudd med tradisjoner preger både ideer og formspråk i modernismen.
Nyrealisme
I den perioden som blir kalt realismen (1870-1890), skrev forfatterne realistiske skildringer av mennesker og miljø, og samfunnsproblemer ble debattert. De samme tendensene finner vi igjen i den episke diktningen fra 1900 til 1940 – i nyrealismen. Skrivemåten er den samme. Tekstene har en skjult forteller og et logisk forståelig hendelsesforløp. Nyrealistene velger gjerne både dialekt og sjargong i fortellingene, og viderefører på den samme måte treff fra naturalismen. Men noe har også endret seg og skillende nye realistene fra de gamle. Mens handlingen i realismen gjerne legges til et bergelig hjem, der prester, leger og handelsmenn figurerer, gjør arbeiderklassen sott inntog i nyrealismen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar