Nyromantikken

Omkring 1890 foregikk det en nyorientering innen kunsten i Norge. Perioden bestod av forskjellige retninger og er fra ca. 1890 til 1905. Dikterne ser bort fra tanken om å sette “problem under debatt”. De ser heller mot perioder som høyromantikken, nasjonalromantikken og middelalderen. Det er fokus på naturen og naturopplevelsen i tekstene. Det er det samme fokuset i kunsten.

Sentrale personer i perioden er Theodor Kittelsen, Nikolai Astrup, Knut Hamsun, Sigbjørn Obstfelder. Kunstnere er Theodor Kittelsen og Nikolai Astrup og forfattere er Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder, Hans E. Knick, Vilhelm Krag og Thomas Krag. Hamsun var personen med ideen bak perioden og de mest kjente verkene hans er Sult, Mysterier, Pan og Victoria. I diktet “Jeg ser” som Sigbjørn Obstfelder skrev er det bevis på en viss forvirring og oppgitthet som kan kobles sammen med moderne utvikling. Skrivemåten i perioden rettes mot ulike former for ubevisst sjeleliv og ekstreme sjelestyringer. Sansene for poesi, prosalyrikk, eventyrdiktning i vid forstand hører til periodens kjennetegn.

Sansen for poesi, prosalyrikk og eventyrdiktning er kjennetegn i nyromantikken. Hovedfokus rettes ofte mot ulike former for ubevisst sjeleliv og ekstreme sjelsytringer. Det sentrale tema er forholdet mellom natur og sivilisasjon og forholdet mellom den ene og de mange.
Flere ville «tilbake til naturen. Alle diktere har et forhold til naturen og det “ubevisste”. Den ene kan være en ensom og virke som en rar person, eller det kunne være et genialt enkeltmenneske som i noen tilfeller faller utenfor, i andre tar opp kampen med samfunnet, men stor forskjell på dikterne, og ikke alle følte seg vel med stempelet “nyromantikk”